Det sies at en tidsalder får sitt navn i ettertid. Jeg lever forut for min tid, og har allerede gitt vår tidsepoke et navn: Peak Boring.
Når var en roman kontroversiell sist gang? Når kom det et nytt forfatter-stjerneskudd som irriterte og begeistret? Når ble noen provosert av kunst av andre grunner enn at noen kaller det kunst? Når sist fantes det en TV-serie man bare må se neste episode av? Når skjedde det noe i populærmusikken som vi tenker på som lydsporet av vår tid? Hva er vår tids lydspor? Når kom det sist en film som alle måtte se? Når skjedde det noe med det filmatiske språket, egentlig, sist? Hvor ble det av stjernejournalistene? Ligger det i poesiens natur å være oversett? Blir teater noensinne interessant igjen? Når var en kunstutstilling så forferdelig at alle godtfolk måtte stå i kø for å se hva det var for noe, disse bildene ingen ville se på.
Tapet av en felles offentlighet har gjort at superstjernenes tid er over. Og med det forsvinner den umulige drømmen om berømmelse som var verdt å kjempe for.
Det klages mye over fallet i relevans og originalitet, sett fra publikums perspektiv.
Men hva med vi som skaper? Hvorfor finner vi ikke på noe bedre? Jeg har et forslag til svar.
Men først vil jeg si noe om komediene fra 1980-tallet. De med Danny DeVito og de andre. De følger Hollywoods strenge formatregler for hvordan en kommersiell komedie skal være. De ender alltid godt, gjerne med hovedpersonene liggende på stranda i et tropisk paradis mens de nyter drinker.
Likevel, inne i dette rigide formatet var det plass til noe mer. Manusforfatterne var ekte kreative mennesker med levd liv. I selv de mest skrullete komediene var det livsvisdom, nettopp det gjør de severdig også i dag. Skuespillerne var stjerner som trakk publikum og med god grunn.
Å skrive for kommersiell film har alltid vært en utfordring, rent kreativt. Det nye, tror jeg, er at de som ville blitt de beste manusforfatterne ikke jobber med film i dag. Rett og slett fordi det ikke frister noe særlig. Film er ikke like kult som det var.
YouTube og TikTok tar publikum fra de tradisjonelle mediene. Men de tar også de store talentene. Jeg husker da det var to måter å få sine tekster ut til leserne: Gi ut bok på forlag eller leserinnlegg i avisa. I dag er det gratis å publisere og ingen kan si nei til teksten din på internett. Alle har alt utstyret de trenger for å lage film; mobilkamera og PC med redigeringsmuligheter.
Film, musikk, TV, litteratur og journalistikk tilhører den tiden da det å mangfoldiggjøre var billig, men utstyret var så dyrt at bare de profesjonelle kunne mangfoldiggjøre verk.
Poenget mitt er egentlig veldig enkelt. Det er ikke bare publikum som har snudd ryggen, til for eksempel Hollywood. Det har talentene også. Jeg lurer på hva Spielberg ville drømt om hvis han var ti år i dag? Neppe regissør. Og neppe YouTuber.
Min neste poeng er dette. Nå som alle har de tekniske mulighetene til å lage hva som helst, med fri publisering… hvorfor lever vi ikke i en kreativ revolusjon? Som for eksempel forsøker å svare på et stort spørsmål: Hvordan skape formater for kunst og kultur som utnytter internett. Jeg har fortsatt til gode å se noe jeg vil kalle for kunst som faktisk behandler YouTube som et eget medium som skiller seg fra film for kino.
De som ville blitt store stjerner i gamle dager, hva gjør de nå?
Jeg har i alle fall mistet litt av gløden når det gjelder å gi ut bok på forlag. Betalingen er like lav som alltid. Men før kom man i Dagbladet som debutant, det fantes bokprogram på NRK. Litteraturen hadde sin plass i offentligheten. I dag har litteraturen sin egen offentlighet. Litt av motivasjonen med å bli gitt ut på forlag var jo å bli en stemme i offentligheten. I dag får man knapt anmeldelser.
Jeg tror mange sitter på stadig flere rester, halvferdige verk eller ferdige verk som blir liggende. Kanskje man skal benytte seg av håpløsheten til å gjøre nye ting, den slags ting som ikke passer inn i formatene. Sånn at man i det minste har det gøy med det, nå, på høyden av Peak Boring.
For det er egentlig nå det er interessant.
